Reportere i krig

På onsdag ble det kunngjort at fotografene Chris Hondros (US) og Tim Hetherington (UK) ble drept under et granatangrep i Misrata, Libya. To andre fotografer ble hardt skadd i det samme angrepet (Se her). Dette er ingen politisk blogg, og jeg har derfor heller ikke tenkt å uttale meg om mitt syn på politikk her. Men uavhengig av mitt ståsted i forhold til krigen i Libya, så synes jeg dette er en hendelse det er verdt å nevne. Krig er tøft, krig innebærer at sivile liv går tapt, og når journalister/fotografer går inn i en krigssone med kun laptop og kamera som sitt eneste våpen, så vet de at det kan være siste gang de får krysset et lands grenser igjen. Og det er akkurat dette, mener jeg,  som gjør disse menneskene til helter. Krigsreporterne kaster seg inn i krigen og utsetter seg selv for fare med et mål for øye; å få tatt bilder som kan gi resten av verden et innblikk i den realiteten de som opplever krig lever med. De observerer og dokumenterer, uten å blande seg inn, og selv om motivet bak den jobben de gjør er forskjellig fra individ til individ, så fungerer de alle som budringere for oss andre verdensborgere. De gir oss en mulighet til å få et innblikk i en situasjon vi knapt tør å forestille oss selv i de verste mareritt, og det er et mirakel at dødsfall, som de nevnt innledningsvis, ikke skjer oftere.

Den norske krigsreporteren Pål Refsdal ga i 2010 ut boken » Geriljareporteren», hvor han beretter om noen av sine mange opplevelser som freelance-reporter blant geriljasoldater i land som Irak, Afghanistan, Peru, Sri Lanka m.fl. For alle som ønsker et innblikk i hvordan uavhengige journalister jobber under krig, vil jeg anbefale denne boken.

Refsdal skriver om egne erfaringer etter over 30 år som krigsreporter. Han forteller om hvordan han kom frem til det utradisjonelle yrkesvalget, om hvordan han har arbeidet seg oppover og fått innpass hos lukkede geriljagrupper og om de utfordringer man som freelance journalist alltid vil møte i en slik jobb. Hvert kapittel er en historie i seg selv og representerer Refsdal sitt besøk i forskjellige land. I disse skildres menneskene Refsdal har møtt og hans tanker rundt sine opplevelser. Han er ikke nådeløs i sine beskrivelser, dette er en mann som ikke legger skjul på hva han mener og som står fast ved sine prinsipper. Men til tross for dette så virker han ydmyk når han må, han innrømmer egne feil og svakheter og hevder selv at han er sin verste kritiker. Refsdal har en ærlig og direkte fortellerstemme, og det er kanskje derfor det jeg leser rører ved meg og får meg til å bla side opp og side ned, helt til boken tar slutt.

Jeg tør å hevde at jeg følte meg litt klokere da jeg klappet sammen boken for siste gang, jeg fikk iallefall frisket opp i mine kunnskaper i elementær samtidshistorie. Det er dermed ikke sagt at dette er en fullverdig historiebok. Refsdal skriver lite om historien bak konfliktene og det politiske ståstedet til geriljagruppene han besøker. Dette er først og fremst en beretning om opplevelsen som reporter på slagmarken. Jeg ble forøvrig litt skuffet over det lille som stod skrevet om Refsdals´ konvertering til islam, som han gjorde da han var kidnappet i Afghanistan. Da jeg begynte på «Geriljareporteren» hadde jeg ønsket å få vite mer om dette, men etter å ha lest boken forstår jeg at dette temaet beveger seg utenfor innholdets fokus, som er jobben som krigsreporter.

Dette er en bok jeg anbefaler alle som liker spenningsbøker fra virkeligheten. Den gir et autentisk bilde av et yrke mange drømmer om, et yrke som også rangeres som et av de dødeligste i vår tid.

Omtale fra forlaget kan leses her.

Forlag: Versal.

Advertisements