Jeg har sett verden begynne!

Da jeg begynte på denne boken var jeg full av begeistring. «Endelig reiselitteratur som også lærer meg noe om historien og hvordan menneskene har blitt påvirket av den», tenkte jeg. Det er vel fire år siden, og først nå kan jeg si: «den boken har jeg lest»! Hva skjedde? Hvorfor brukte jeg fire år på en bok jeg i utgangspunktet var overbegeistret for? 

Det er flere grunner til at man bruker lang tid på å bli ferdig med en bok. Jeg kan aldri skylde på at jeg ikke syntes boken var bra, for da velger jeg heller å ikke fullføre den i det hele tatt. Men jeg er en simultanleser, og glemmer ofte bøker jeg har begynt på. «Jeg har sett verden begynne«, av Carsten Jensen,  har jeg forøvrig aldri glemt. Den var bare pakket ned en periode. Jeg koste meg veldig da jeg begynte på den, og grudde meg til den ville ta slutt. For meg ga denne boken tilgang til en del av verden jeg aldri har besøkt og visste veldig lite om. Jeg hadde på daværende tidspunkt ikke spesielt lyst til å reise til Sør-Øst Asia, men etter å ha fått et bedre innblikk i historien og kulturen til det området, har min interesse stadig vokst. Mye takket være denne boken.

Carsten Jensen har flere ganger reist ut i verden på solotur, og i denne boken beretter han om sine opplevelser fra Russland, Kina, Kambodsja og Vietnam. Han vet mye om landene han skriver om, det virker iallefall slik, og han vet mye om menneskets psykologi. På en lett forståelig måte beskriver han hvordan befolkningen der han er, har blitt påvirket av de hendelser som har funnet sted der de bor. Han forteller åpent om sine møter og opplevelser, og hans kunnskap om samtid og fortid forenes med et levende språk fylt med bilder. Dette var noe jeg falt for da jeg begynte på boken, jeg lærte mye om disse landene og jeg fikk lyst til å lære mer.

Da jeg på ny åpnet boken for en liten tid tilbake, ble jeg derimot litt skuffet. Den var ikke helt som jeg kunne huske. Den fenger meg ikke på samme måte som da jeg begynte på boken. Den overnevte beskrivelsen gjelder fortsatt, det er mye god kunnskap å hente i denne boken. Men det står også beskrevet ting som jeg får lyst til å bare skumme over. Det jeg tidligere syntes var opplysende, oppfatter jeg nå som politisk propaganda. Det jeg fant interessant i hans refleksjoner rundt møtet med menneskene, oppfatter jeg nå som over-filosofering. Jensen bruker ofte mange setninger på å beskrive sine følelser og tanker som oppstår i møtet med andre mennesker, og dynamikken dem i mellom, og for meg oppleves dette til tider veldig overflødig. Mulig fordi jeg har lest mye psykologi de siste årene og har et annet forhold til mennesket sin psyke enn hva jeg hadde fire år tilbake. Så for meg ble denne boken plutselig litt kjedelig, og det er derfor jeg har brukt et par måneder på å bli ferdig etter at jeg tørket støvet av den igjen. For avslutte den, det ville jeg jo…det er faktisk en bok jeg anbefaler for den som liker reise litteratur og som ønsker en historisk innføring i landene handlingen er lagt til. Jensen er flink med språket og gir levende beskrivelser av det han ser. Det gikk bare litt tregt for meg denne gangen…

Kanskje oppfølgeren «Jeg har hørt et stjerneskudd» fenger meg mer. Jeg skal iallefall prøve! To be continued…

Forlag: Press

Reklamer